Om Drangsholt og Grødum
Intervju med Oddmund Wiik
Følgende intervju med Oddmund Wiik sto i et bilag til Agderposten (Vi i vest)  i 1991.  Datoen er ukjent, men etter innholdet å bedømme må det ha vært våren 1991.  Oddmund var født i 1919 og var 71 år da dette portrettet av han sto i avisa. 

«Gårdsgutten» på Drangsholt


Av Tom Svennevig


Stort mer sentralt kan vel ikke et gårdstun ligge enn gården til Oddmund Wiik og kona hans på Drangsholt. Ja, den ligger faktisk litt mer sentralt enn de av og til setter pris på. Låvebrua munner ut akkurat på den hvite stripa i veien, og veifarende kan ta på huset uten å gå ut av bilen. Med en gang de går ut av døra, må de ha tankene samlet og se seg godt for før de setter et bein i asfalten.

Og verst er det kanskje når kuene skal drives tvers over veien og ut til resten av gården. For det er ikke alle bilister som er like forståelsesfulle. Omtrent like nær på den andre sida av huset har de vannveien. De kan faktisk sitte på uthustrappa og fiske ørret i Topdalselva. Det blir en vane når en har bodd i huset hele livet, sier Oddmund. Og kona, som kommer fra Gjerstad, er helt enig.


Gårdbruker all sin dag

Nå om dagene, når sola får jorda til å dampe av seg vinterfukten, klør det i fingrene på Drangsholtbonden. Lysten til å sette redskap i jorda er like sterk selv om han nå har overlatt gården til sin sønnesønn, og helst er for gårdsgutt å regne. «Avløser» heter det i dag, og avløseren er den moderne tids gårdsgutt. Selv om han innimellom har kjørt både buss og lastebil, er det gårdbruker han har vært hele tiden. Og det er det han har hatt lyst til. Det å være bonde er både et svært fritt yrke og et bundet yrke. Bundet er bonden fordi husdyra skal ha sitt stell på tida, og hver dag. Og dette med avløsere er ikke så mange år gammelt. Så Oddmund og kona har vært bundet til fjøset og de faste tidene i alle år. Men det er også et fritt yrke. Fritt fordi en rår seg sjøl. Vil en til byen en tur, eller ta seg fri en dag, så gjør en det uten å spørre en vanskelig arbeidsgiver, sier han. I en tid hvor det har vært så som så med interessen for jordbruket har Oddmund Wiik drevet som aldri før. Faktisk hadde han 400 mål fordelt på 14 gårder som han leier, en tid. Nå er det rundt 150 mål fordelt på egen jord og leid jord. Og dette er nok til å holde et fjøs på 12-14 kyr og ungdyr i tillegg. -En kan igrunnen leve nokså godt på en gård i dag dersom en ikke har for mye gjeld å stri med, sier Oddmund. I dag er denne gården, som ligger akkurat over på Kristiansandssida, et moderne bruk. En uthusbrann for noen år siden førte til at han måtte bygge nytt uthus. Og det ble bygd på den gamle tomta, selv om veien stryker aldri så nær inntil husveggen. Dette med å måtte jage kyrne over veien, er blitt noe så nær en livsstil, så det var ikke noe problem. Bonden på Drangsholt er blitt 71 år nå, og kan ta det litt mer med ro enn før. Og han kan gjøre det i forvissningen om at gårdens tradisjoner vil fortsette. Barnebarna har alltid vært på besøk på Drangsholt, og spesielt Rune som nå er 19 år, og vokst opp i Grimstad fikk snart interesse for gårdsbruk. Nå er det han som er den nye bonden, og Oddmund er medhjelperen.


Lange tradisjoner

Oddmund Wiik har lange tradisjoner å ta vare på. Hans bestefar kom fra Eiken og kjøpte seg gård på Drangsholt. Setehuset er fra 1750, og vel ett av de aller eldste husene i distriktet. Og dette har vært et sted med liv og trafikk også i tidligere tider. Her var det skyss-stasjon, og her var det mottaksstasjon for bork som bøndene i distriktet kom med. Så det må ha vært et foretaksomt folk som kom til Tveit fra Eiken i sin tid. Ellers har huset vært en forløper for dagens helsehus. Oldefaren til Oddmund var en form for kiropraktor og hadde vært i Oslo og lært legekunst. Så her til huset mellom veien og elva kom folk for å bli legt for både det ene og det andre. Her kunne de få årelating, kopping eller få påsatt blodigler for å få vondskapen ut. De gamle instrumentene fins ennå i huset. Utenom det å drive gården sin, har hesten vært det Oddmund har interessert seg mest for. I sin tid har han også hatt hest på banen selv. Og nå, etter at Sørlandet fikk sin egen bane, er det ikke en eneste kjøring som går hus forbi. Det eneste måtte være hvis travkjøringen ble lagt til torsdag formiddag. For det må være noe alvorlig på ferde om han da ikke er å treffe på kafeen på Birkeland. Da blir det pratet hest, og da blir kupongen for neste helg utfylt under kyndige stalltips, og gjerne krydret med gode historier. -Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten kafeen på Birkeland sier han. Det er dette miljøet han trives i, og han innrømmer gjerne at han føler seg mer hjemme på Birkeland enn vestover i sin egen kommune. Og med både kommunegrensa og fylkesgrensa noen få meter fra gårdstunet, skulle han være fullt meningsberettiget. -Det var Tveit og Birkenes som skulle ha vært sammen, og ikke Tveit og Kristiansand. Dette med jordbruket forstå de seg lite på i bystyret i Kristiansand mener han. Han er en av de få som driver jordbruk i to kommuner og til og med i to fylker. -Denne fylkesgrensa er en unaturlig strek på kartet som bør bort. Og jeg tror heller ikke det er så lenge til den faller, sier han.

Nå er han ikke helt fremmed i Kristiansand. Ikke minst som styremedlem i Agder Meieri, og senere Sørlandsmeieriet, gjennom mange år, ble det mange reiser innover mot hovedstaden. Men det er bonde han er, og ikke bymann. Derfor styrer han vel så lett bilen oppover mot Birkeland til kafeen og kollegene der, som mot Kristiansand. For selv om bonden i ham nå mot våren våkner for alvor, så må han ta seg tid til kafebesøket hver torsdag formiddag.


Litt historie om bygda vår

 

Følgende er direkte sitater fra Birkenes og Tveit bygdebøker:

 

Grødum :

Grjòtheimr heitte garden og det kjem av grjòt, stein, og heimr, heim.  Nå er det ikkje så møe stein på Grødum, men det var vel knausane og hei som stenger dalen i nord, som gjorde at når dei kom frå slettene ute i Tveit, sette dei dette namnet på garden, kanskje ikkje bureisingsmannen sjøl, men dei som hadde slått seg til lenger ute i dalen.

 

Første gang me finn namnet i skriftlige kjelder, er i 1593.  Då er namnet avslipt til Grødem.  Seinare finn me Grødimb og Grødumb, i 1723 Grødum, slik som namnet blir skreve nå. 

 

Drangsholt :

Om navnet sier Rygh (forfatter av bok om norske stedsnavn):  I islandsk og færøysk betyder drangr ”spids oppragende klippe eller sten.  I Norge er denne form neppe bevart uden i stedsnavne.  Som fællesord kjendes kun Drange, smalt klipperev.  Ut fra dette synes navnet Drangsholt vanskelig å forklare.  Sikkert er det bare at det må være et naturnavn. 

 

Espegra:

Espe Eiger, en rødningspladtz, bruger under Gaarden, heiter det i jordeboka for 1661 under Grødum.  Namnet er skrevet Espe egere i 1668.   Det er ingen problem med å tyde namnet.  Det kjem av gammelnorsk espi som tyder samling av ospetre og ekre eller egre som ikkje treng noen tyding, men som Rygh forklarer er ”jord der har været ryddet til ager”.

 

Grødumsmyra:

eller Myra som folk helst seier, anten det nå ligg på Grødumsida eller på den andre sida av fylkesgrensa og som høyrer til Drangsholt – er nå ei lita tettgrend med fleire hus.  Første gong Myra er nevnt er i 1758 då Bent Syvertsen får ”et engestykke Myrene kaldet” av broren

 

Om Fylkesgrensa (kilde og sitat fra www.fylkesgrensa.blogspot.com )

 

Grunnlaget for fylkesgrensa mellom Aust-Agder og Vest-Agder ble lagt da Norge ble delt inn i amter i 1660. I 1918 gikk man over fra amt til fylke, og fylkesgrensa ble født.

Fylkesgrensa følger kommunegrenser, som igjen følger herredsgrenser, og som igjen følger eiendomsgrenser. Langs grensa finner vi derfor mye steingjerder og grensesteiner/byttesteiner. Andre steder følger grensa elver, bekker, skar, skråninger, høyder og andre naturlige skillelinjer i naturen.

Fylkesgrensa markerer seg sterkest langs de større veiene, hvor det både kan være en offisiell grensestein og mer moderne skilting av statens vegvesen. Siden vedlikeholdet av veien er fylkeskommunalt, er det ofte en fender stopper/begynner på grensa, og det er også et stoppested for både maling av gule striper, hvite striper og ikke minst asfalteringsmaskinen, slik at det blir en asfaltkant på grensa. Det er derfor ofte man merker det reint fysisk når man passerer fylkesgrensa, bilen gjøre et lite bump.

Ellers er grensa reint administrativt og usynlig for det blotte øyet.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

01.08 | 08:34

Hei! Prøv med å sende en e-post til post@drangsholtvannverk.no med ditt mobilnr.

...
01.08 | 08:14

Ønsker du SMS varsel fra vannverket, så send en e-post med ditt mobilnr. til post@drangsholtvannverk.no for å komme med på lista.

...
31.07 | 18:49

får ikke lenger sms fra vannverket,... hvor signer jeg opp for å få sms?

...
21.12 | 12:43

Hei er der andre som har mye farge i vannet~ vårt ble betydelig værre etter de to siste brudd !
Vet at noen har filter på kranene , noen som har erfaring !?

...
Du liker denne siden